Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1933
Oslo, 3. november 1933
Likesom efter stortingsvalget for 3 år siden hadde dr. Harry Fett∗ i går innbudt et snes herrer til middag for under selskapelig samvær å utveksle meninger om den ved valget fremkalte politiske situasjon.
Det var denne gang en enda mer representativ forsamling som var samlet rundt bordet.
Av regjeringens medlemmer statsminister Mowinckel∗ og statsråd Arne Sunde∗, av stortingsmenn stortingspresident Hambro∗ og de tidligere medlemmer av Bondepartiets regjering statsminister Hundseid∗ og statsråd Sundby∗. Enn videre tidligere stortingsmann Joh. H. Andresen∗, bankdirektør Rygg∗, direktør Throne Holst∗, generaldirektør Axel Aubert∗, general Aavatsmark∗, grosserer Sigurd Astrup∗, professor A.W. Brøgger∗ m.fl.
Nasjonal Samlings∗ fører, hr. Quisling∗, som forrige gang var der, var denne gang ikke blant de innbudte.
Efter å ha inntatt en splendid middag og drukket kaffe, forlot vertinnen∗ bordet, og der begynte så en ganske livlig politisk meningsutveksling, som ble åpnet av grosserer Astrup, som sterkt poengterte at han og de kretser han var i forbindelse med, var av den bestemte mening at det måtte komme til et positivt samarbeid mellom de forskjellige borgerlige partier. Det som skilte dem, var ikke av en så inngripende betydning at der skulle være uoverstigelige hindringer for å få et slikt samarbeid etablert. Alle fraksjoner fikk nå resignere noe og sette sine politiske kjepphester på stallen for en tid, for å hindre at regjeringsmakten gikk over til et parti som hadde erkjent å ha revolusjonære mål – hva også fremgikk av Arbeiderpartiets nå efter valget utstedte manifest. Hvilke konsekvenser dette ville medføre, kunne man ikke overse.
Derefter holdt statsminister Mowinckel en lengere tale. Han var enig med Astrup i at det av Arbeiderpartiet nå efter valget utsendte manifest – hvori partiet, efter det utfall valgene hadde fått, forlangte at regjeringsmakten øyeblikkelig og før Stortingets sammentreden skulle overgis til Arbeiderpartiet, for at der straks kunne utferdiges bestemmelser om moratorium, rentenedsettelse m.v. – tilstrekkelig tydelig viste at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti. Arbeiderpartiet hadde imidlertid ikke fått majoritet ved valget, de borgerlige partier hadde ennå flertallet i Stortinget og et enda større flertall blant velgerne, idet Arbeiderpartiet efter det antall stemmer, det hadde fått ved valgene, var overrepresentert i Stortinget. Statsministeren undervurderte imidlertid ikke Arbeiderpartiets store valgseier og innrømmet at partiet under alminnelige omstendigheter, hvis det ikke så åpenbart hadde manifestert sine revolusjonære hensikter, som det største parti i tinget også burde få seg overdratt regjeringsmakten, når Stortinget var trådt sammen. Han følte seg heller ikke overbevist om at Arbeiderpartiet, når det hadde fått regjeringen, ville følge den parlamentariske grunnregel å vike for et mistillitsvotum i Stortinget, og han anså det ikke for utelukket, at det da kunne hende at det norske folk kanskje nå for siste gang var gått til fritt valg – i alle fall for en lengre fremtid.
Hr. Mowinckel gikk imidlertid meget lett hen over grosserer Astrups appell om borgerlig samarbeid. Det var umulig efter hans uttalelser å få noe klart inntrykk av hans stilling til dette viktige spørsmål, og man hadde nærmest følelsen av at for Venstre er det fremdeles partiets egne taktiske interesser som er det eneste hellige og saliggjørende, og som vil være det avgjørende for partiets stilling til dette spørsmål.
Statsministeren bebreidet sterkt Høyre at det under valgkampen hadde skildret landets økonomiske tilstand i altfor svarte farger. Denne malen fanden på veggen hadde sikkert bevirket, at mange velgere i desperasjon hadde stemt på Arbeiderpartiet, ut fra den tankegang at var dette resultatet av borgerlig styre her i landet, kunne det ikke være av veien å la Arbeiderpartiet komme til makten og forsøke seg. Verre kunne det i alle fall ikke bli.
Stortingspresident Hambro talte meget kort, og hans uttalelser var påfallende vage. Han mente, i motsetning til statsministeren, at Arbeiderpartiet ikke ville sette seg ut over den konstitusjonelle regel at enhver regjering pliktet å vike, hvis det fikk et direkte mistillitsforslag mot seg i Stortinget.
Statsråd Sunde mente at det var kongens "forbannede plikt" å "jage" regjeringen, hvis den ikke vek for et mistillitsvotum – det kvakk øyensynlig i Mowinckel, da hr. Sunde kom med denne krasse og meget lettvinte påstand. Hr. Sunde lanserte for øvrig den idé at, under de herskende fortvilte forhold i kommunenes økonomi, burde de velstilte kommuner tilpliktes å avstå noe av sine skatteinntekter til fordel for vanskelig stilte kommuner, hva som for øvrig fikk statsministeren til å poengtere at dette var en for ham helt ny tanke, hvis konsekvenser han nå ikke kunne overse.
Fra Bondepartiet talte statsminister Hundseid, som sterkt fremhevet, at jordbrukets fortvilte stilling ikke i første rekke skyldtes gjeldskrisen, men det var en lønnsomhetskrise, og det gjaldt å se dette i øynene. Fikk man ikke hurtig hevet jordbrukets inntekter, anså han det for gitt at Arbeiderpartiet i 1936 ville vinne en enda større valgseier og få absolutt majoritet i Stortinget.
Den annen representant for Bondepartiet, den kloke og bondefule statsråd Sundby, forholdt seg taus hele aftenen.
Først ved 1-tiden ble taffelet hevet, og man tok derefter straks avskjed og takket dr. Fett for en meget interessant aften.